Jeg husker bare hyggelige ting.
Den dag i dag kan jeg fortsatt se for meg de enkleste tresenger i barnehagen der jeg gikk. Stående på rekke og rad langs den ene veggen. Med blårutet sengetøy.
Det er kun dette minnet jeg har fra hvordan barnehagen så ut - men det er et godt minne, med positive følelser.
Barnehagen pleide å ta T-banen. Iallfall husker jeg godt at vi tuslet rundt i samlet flokk, der nede i tunnelene. Det er trygge, glade, lykkelige og fine følelser knyttet til dette minnet også.
Derfor har jeg alltid likt å gå opp og ned trappene til T-banen i Oslo.
Disse to minnene fra barnehagen i Oslo, har jeg alltid husket. De finnes ikke på noen fotografier. Men jeg har fått bekreftet fra familien min at minnene stemmer med slik det var.
Jeg bodde i blokk, slik som ganske mange andre.
Lukten fra trappeoppgangen har jeg aldri glemt. Den lukten kan du fortsatt kjenne i flere blokker rundt om i landet.
Lukten fra trappeoppgangen har jeg aldri glemt. Den lukten kan du fortsatt kjenne i flere blokker rundt om i landet.
Og jeg elsker den lukten! - for den gir meg bare gode følelser.
I 20 år senere kunne jeg kjenne på den samme lukten i trappeoppgangen til min tante - Ikke bare gledet jeg meg til å besøke henne, men jeg elsket å kjenne på de gode minnene og følelsene fra da jeg var liten.
I 20 år senere kunne jeg kjenne på den samme lukten i trappeoppgangen til min tante - Ikke bare gledet jeg meg til å besøke henne, men jeg elsket å kjenne på de gode minnene og følelsene fra da jeg var liten.
Det er rart med lukter.... Hvor mye følelser de kan gjenskape.
I blokken der jeg bodde, var det også en bakgård - Derfor har jeg alltid likt bakgårder spesielt godt.
Jeg kan ofte drømme meg tilbake og tror jeg noenlunde husker hvordan bakgården så ut.
Og jeg husker lydene. Litt sånn ekko-innelukket-men-åpen-og-luftig-følelse. Noen barn og ellers ganske stille.
Bakgården var kanskje ikke så ulik denne:
 |
| Bakgård i Oslo. Illustrasjonsbilde for Bonytt 1983. Fotograf Hagen, Willy - 1983. Hentet fra http://oslobilder.no |
Selve leiligheten i blokken husker jeg lite av. Jeg tror den var veldig liten.
Jeg tror jeg husker at jeg kunne se inn i stua fra gangen. Kanskje kan jeg så vidt skimte to stoler. Det var kanskje bare en ett-roms, eller to-roms. Jeg synes å huske det var ganske mørkt.
Jeg har egentlig ingen følelser fra selve leiligheten. Det er ganske tomt.
Men - jeg husker at det bodde en veldig snill mann i samme blokka. Jeg husker ikke hvordan han så ut eller hvordan han luktet. Men jeg husker følelsen av at han var veldig snill.
Han så meg.
Han så meg.
Jeg husker ikke mine foreldre i Oslo. Ingenting. Kanskje var de ikke der?
Kanskje jeg bare sov når jeg var hjemme fra barnehagen og etter lek i bakgården...
Hva viss jeg aldri hadde flyttet fra Oslo?
Det har jeg tenkt på mange ganger.
Ønsket mange ganger at jeg aldri hadde flyttet fra Oslo.
Jeg har bare hyggelige minner derfra.
Oslo har alltid hatt en helt spesiell plass i hjertet mitt og jeg skulle ønske jeg hadde blitt boende.
Da jeg flyttet, fikk jeg en lilla kanin av den snille mannen i blokka.
Når jeg tenker på det, blir jeg glad - og trist. Fordi den lilla kaninen symboliserte et veldig snilt menneske, en veldig fin barnehage og en fin bakgård - noen veldig fine år, mine første år - som jeg aldri så igjen.
Og en dyp sorg over alt jeg mistet.
Den lilla kaninen hadde jeg i mange år, kanskje i 10 år, før den forsvant i et nytt flyttelass.
Hva viss jeg hadde blitt i Oslo...
